Etappe 9: Kautokeino til Nordkapp

Finnmarksvidda. Stabbursdalen. Finnmarkskysten. Magerøya. Nordkapp. Kautokeino - Masi - Ragesluoppal - Mollesjohka Fjellstue - Bojobæskihytta - Ruhkkojavri - Bastingammen - Duolbajarcopma - Olderfjord - Stohpjohka - Vardancohka - Vesterpollen - Sarnespollen - Skarsvåg - Nordkapp.

Da er det på tide å oppdatere dere på siste etappe. Vi har begynt å lande litt nå, men det er helt sinnsykt at vi faktisk (allerede) er ferdig med hele den lange Ekspedisjonen vår!

Vi startet jo med å "jukse" ved å ta bussen fra Kautokeino til Masi, før vi startet på siste vandringsetappe mot målet. Første stykket trasket vi litt på vei før vi tok av på merket sti (firhjulingsvei). Der gikk vi forbi ei samedame i skikkelig klesdrakt og jeg tenkte kjapt at nå måtte jeg ikke stirre for mye (er jo så fasinert!), men det viste seg å bli null problem, for det var hun som stirret oss i senk.. Det var visst vi som skilte oss ut der vi gikk med gore-tex, store sekker og flagg bakpå. Vi ble kanskje litt latterliggjort for våre klesdrakter her også (røde gore-tex "drakter"), for rett før vi gikk forbi samedamen, kom to jenter på kanskje 10-12år bort til oss og spurte om vi hadde russekort... Jeg vet ikke hvem som lo mest, de eller oss.

Vi gikk ikke så langt. Det var jo så tungt å gå siden vi hadde lært av erfaring og stappa sekkene med mengder av mat. På toppen av sekkene oste det av pizza og reinsdyrsrullekebab, som var dagens gåmotivasjon. Det er første gang vi har spist slik mat i teltet.

Digger at DNT har merka med en smiley!

Fint kveldslys bak oss, mot Masi.

Så hadde vi kommet oss skikkelig opp på vidda igjen. Finmarksvidda er ikke helt som Hardangerviddda, som vi unnagjorde på en dag. Det var vidde i mange, mange dager. Etterhvert syntes vi at det var grådig høye fjell å bestige. Ah! Opp 60 høydemeter!? Det er ikke mulig å gå rundt da?

Solgløtt i lunsjen.

Vidde, vidde, vidde... Fine farger da.

Nå som det ikke er varmt lenger, har antall vadinger tatt seg opp igjen. Passe kjølig!

Ikke var været så godt heller. Ikke det at vi skal klage etter å ha hatt DEN sommeren, men evig vidde med regnbyger og mye vind uten en eneste mulighet for å finne le, var en smule kjedelig. Etter rundt 3 dager uten å se en levende sjel måtte vi plutselig hoppe til sides for en bil (en bil!!!) som kom kjørende! Jaja, nå har vi opplevd det og.

Etterhvert møtte vi flere og flere folk på den lange vidda. De fleste var jegere (startskuddet for både elgjakt og rypejakt gikk i denne tida) og de fleste kom kjørende på firhjulinger. De var både hyggelige, imponerte og en smule vemodige. I hvertfall elgjegerne var en smule tafatte da de hadde vandret hvileløst i nesten en uke uten å ha sett ferten av en eneste elg. Det var denne kvelden vi midt på vidda, midt i skumringen, midt i skytesikte og milelangt fra nærmeste jeger, møtte på en praktfull og stor elgku. Vi sto der og stirret og den stirret tilbake. Skulle tro vi hadde stirreleken. I såfall vant vi da den etter noen minutter (sikkert bare sekunder) bykset avgårde og inn i disen igjen.

Sol på vidda.

Selv om vi hadde mye mat med oss på denne etappen, tok vi oss en lang lunsj og spiste stort sett alt vi fant (mat andre hadde lagt igjen), pluss et stort innhogg i egen mat, på Bojobæskihytta (turens siste DNT-hytte). Arne fikk det for seg at han ikke ville komme hjem som et beinrangel, så plutselig hadde vi kaloritelling på høyt nivå. Etter iherdig telling landet Arne på ca 2000 kcal på denne lunsjen, per hode.. Aiaiai!

For min del var det ingen fare for at jeg skulle komme hjem som beinrangel, så jeg måtte kompensere med å gå på, gjerne noen ekstra kilometer. Her fikk jeg god hjelp av dårlig stimerking, feil på kartet og feil info fra ut.no sine nettsider. Det var nesten som å gå seg vill. Heldigvis har vi med oss GPS med fine kart som ikke virker. Mer heldigvis er jeg ekspert på sånne "finn 5 feil-tegninger", så jeg sammenliknet høydekurver på kartet med de på GPS'en (det eneste GPS'en nå viser) og fant ut hvor langt vekk vi hva fra der vi skulle være. Den viser koordinatene våre og altså, så lettest er det jo å bare plotte de rett inn på kartet, men det er mye kjedeligere og dessuten blåste det altfor mye til å ta kartet ut av mappa for å finne koordinatene.

Vi fant altså tilbake til stien og siden var det svært så vanskelig å miste den, da den stort sett fulgte reinsgjerder. Vi teltet til og med ved dette gjerdet. Den natta håpa vi på å se nordlys siden vi hadde lest så mye om det på nettet. Istedet måtte vi opp på natta for å finne svære steiner og forsterke barduneringen siden det blåste så mye at teltet la seg over oss og røska så godt i duken at jeg ble en smule bekymret. Men med forsterkninger sto teltet riktig så fint resten av natta.

Vinden fortsatte og det var skikkelig surt. Lunsjene ble korte da det var umulig å finne le. Måleren viste kun 2 grader og med masse vind var det ikke lenge vi kunne ha vottene av om gangen eller stå stille uten å kle på oss. Trasig var det med regnbyger også, selv om de heldigvis var korte. Men så, etter å ha gått over ei kjempemyr (takk til de som har gjort en kjempejobb med merking så vi slapp unna det verste), møtte vi en hyggelig same, Mattis. Det var han som eide det milelange reinsgjerde vi hadde hadde gått langs de siste dagene. Han tipset om at vi burde følge gjerdet helt til endes, for da kom vi rett til Olderdjord uten å gå på vei.

Vi ser sjøen!!

Beskrivende bilde for hvordan vi opplever kulturen her. Bilen ville ikke gå mer, så da blir den stående.. Selv midt på vidda.

Det ble en spennede dag! Vi ruslet vekk fra stien som for én gangs skyld ikke fulgte reinsgjerdet og fulgte Mattis sitt råd. Det var kjapt tydelig at han nok bare har kjørt der med firhjuling selv, for det var hakket verre å gå til fots da det stedvis var mye, dyp myr og tett skog. Ikke hadde vi noe kart heller, så vi turte ikke gå altfor langt vekk fra gjerdet, men med søkkvåte myrsko var vi bare glade. Været var endelig helt fantastisk igjen og plutselig kunne vi skimte stupbratte fjell som endte rett ned i sjøen (sjø!!). Dette ble jo nesten som å gå på oppdagelsesferd, som da vi var små. Fantastisk! Så kom vi oss hel til Olderdjord akkurat i det været slo om igjen til regn og vind, men da søkte vi bare ly i butikken og spiste norges beste vafler (de reklamerer med det og vi er ikke helt uenige. Bare svigermors, Reidun, sine som er over).

I Olderdjord fikk vi henta en depoteske (sendt av oss selv fra Kautokeio for å kunne ha med oss mer mat), fikk oss ei minihytte og en dusj. Vi møtte også samen Mattis igjen som solgte oss svært billig, røkt reinsskav. På kvelden var det margbeinsfest som vi hadde tenkt å være med på, men med oppstart kl. 20-21, så ble det litt seint for oss som gjerne er i seng på den tida.

Vi trodde jo at vi hadde hatt mye vind hittil på etappen, men det stemte jo ikke. Vi startet opp fra Olderfjord i stiv kuling og regnbyger og det var fortsatt lite le å finne. Vi måtte skygge unna toppene i fare for å falle ned. Stiv kuling er egentlig ikke så ille, men disse kastevindene her i nord, de er heftige og river deg plutselig overende. Det ble ikke mye stopp og vi fant ut at vi skulle overnatte i ei reindriftshytte, Stohpojohka, da det var lite teltle å finne. Vinden reiv skikkelig i hytta og det var nesten kaldere innendørs enn ute, men vi fikk fyr på ovnen med det lille vi fant av ved. Det var akkurat nok til å få varmen og tørke klær, før varmen var blåst bort igjen. Heldigvis hadde vi varme soveposer å trekke ned i. Jeg synes det var litt skummelt med kastevindene som virkelig reiv i veggene, men tatt alderen på hytta i betrakning, så har den nok stått ei vindnatt før. Om kvelden var det stor reinsvandring utenfor. Det kom flere hundre rein vandrende og la seg til for natta. Fasinerende! Må jo også bare si at Toro sin amerikanske gryte smaker helt fantastisk med nystekt, røkt reinsskav!

Blåbæra står fortsatt, så Arne får ferske bær på morgengrøten og er meget happy!

Hytta sto denne natta og. Vi var noe usikre på om vi skulle gå videre da det blåste like mye på morgenen. Etter å ha studert kartet og funnet ei rute som unngikk alle toppene og som stort sett skulle ha le for vestavinden, så valgte vi å komme oss ut og avgårde likevel. Starten var heftig med motvind og sikkert under 1km/t i gangfart, men etterhvert fikk vi merke mer og mer til le fra fjellsidene og da gikk det egentlig veldig fint. Vi fant til og med nesten helt le til lunsjene. Når kvelden kom vurderte vi om vi skulle søke tilhold i ennå ei lita reindriftshytte, Vardancohka, men den var så utrivelig at vi valgte å gå videre. Vi fant i stedet le til teltet etter omtrent en kilometer, ca midt i ei elv, praktisk!

Fant lunsjle mellom noen klipper.

Dagen etter hadde været løyet betraktelig og det ble en fantastisk dag med mye sol. Vi kom oss ned til sjøen igjen og kunne konstantere at det er sjømennesker vi egentlig er. Ved ei fin strand fant vi et gammelt, forlatt hus og fantaserte om å bo der. Det var jo så flott (været dagene før var selvfølgelig helt glemt)! Når vi hele denne dagen fulgte sjø, så føltes målet om Nordkapp plutselig veldig nært. Litt skummelt! Dagen endte ved starten av Nordkapptunnelen (ca 7km lang og 200 m.u.h.), litt før vi hadde tenkt, men vi fikk rett og slett ikke haik gjennom tunnelen. Det er mulig at både kraftige blåbærtruter og skumring hadde en innvirkning.

På vei ned til Kjerringvik/Kobberfjorden. Fantastisk dag!

Passer på å holde meg oppdatert til jeg skal tilbake på jobb. En reinsdyrs-ryggrad duger til en anatomileksjon.

Kjerringvik/Kobberfjorden. Et nydelig sted å bo når det er nydelig vær!

Lunsj i finværet. Endelig varmt nok til at tærne får en velfortjent lufting i løpet av dagen. Ved Lafjordelva som vi slapp å vade over.

Neste dag fikk vi haik med første kjøretøyet som kom forbi, en lastebil med en veldig hyggelig nordlending. Tusen takk!

Dagen begynte særdeles godt med knallvær og lite vind og vi nøt sjøluft mens kilometrene forsvant langs veien. I Sarnespollen skulle vi over fjellet istedet for å følge veien, men tok oss en lang og god lunsj i sola først. Lite visste vi da om at dette ble dagens siste pause. Det skulle være DNT-merka sti over fjellet, men det var det ikke! Det var endel stier som vi forsøkte å følge, men det endte med at vi gikk 2-3km lenger enn vi egentlig skulle. Men været var fint, så ingen fare. I hvertfall helt til vi kom til veien igjen. Da trakk vinden seg opp i kuling igjen og regnet kom og holdt seg stabilt resten av dagen. Det var helt villt å gå og alle bilistene som kjørte forbi rista bare på hode og anså oss nok som tullinger. Det var ikke så langt fra det vi tenkte om oss selv heller... Jeg kunne observere at hodet mitt befant seg på venstre side av den hvite streken, mens beina mine gikk på høyre side av samme strek. Når det kom møtende biler stoppet vi helt i redsel for at en kastevind skulle dytte oss ut i veibanen. Men vi fortsatte å gå, i hele fem timer faktisk. Vi hadde Skarsvågkrysset som mål for dagen og ingenting kunne hindre oss nå som vi var så nær mål. Når vi endelig kom frem til krysset, kunne vi konstantere at det ikke var sjans å finne teltle, samt at vi var sørgelig gjennomvåte. Gore-texen virket som den hadde dukket under for været og Ekspedisjonen. Skilting viste at det skulle være flere campinger mot Skarsvåg, så vi vendte snuta den veien. Etter å ha gått forbi 3 mørklagte og stengte campinger var vi rimelig motløse, våte, kalde og sultne. I le bak et hus fikk vi søkt opp overnatting i Skarsvåg på google og der dukket vår redning opp, turisthotell om 300m. De hadde både senger, varm dusj og mat.

Fjellskoene ble satt igjen i Skarsvåg. Det er lenge siden jeg la ned forbud om at Arne sine sko skulle bli med hjem. Etter at også mine har vært våte stort sett siden Abisko, ble forbudet gjeldende mine sko også. Flere tilstandsbilder kommer i senere innlegg.

For 113 dager siden var det 3000 km..

Det gjorde at vi 18. september kunne starte tørre og glade på turens aller siste kilometre, 15km til Nordkapplatået! Det var fortsatt endel vind, men heldigvis opplett. Bakkene var lange og bratte, men hva betydde vel det når målet var så nært? Det var isende kaldt, så planen var å gå uten stopp til vi var fremme. Men akkurat i det vi så infoskiltet til avstikkeren Knivskjellodden, så ramlet det inn en regnbyge som gikk over i haggel/snø. Vi svingte akkurat slik at det slo smertefullt mot ansiktet, så vi løp i le av skiltet og smatt fort inn i vindsekken (turistene som kjørte forbi må jo ha lurt noe veldig). Jeg var blitt veldig kald, så da var det bare å få på seg godt med klær og hive i seg litt varm drikke og mat. Etterhvert ga bygen seg og jeg hadde også fått varmen igjen. Termometeret viste 0 grader, så de siste 6 kilometrene gikk vi med dunjakkene under skalldrakten for ikke å fryse. Endelig kunne vi se platået! Vinden kjente vi ikke lenger for det kilte så i magen. Var vi virkelig fremme? Vi fikk slippe gratis inn siden vi kom vandrende. Smilende gikk vi hånd i hånd inn på Norkappsenteret, før vi forlot hverandre og kappløp til do.. Det var ingen som la særlig merke til oss der vi kom kraftig påkledd med store sekker og norskt flagg. Selv ikke da vi fant fram champagnen leet folk et øyelokk. Mens vi sitret av glede, spenning og oppgløddhet etter akkurat å ha gjennomført Ekspedisjon Norge, tilbakelagt ca 300 mil til fots, hele 113 dager på tur med hjemmet på ryggen. Det var litt antiklimaks å nå målet, må innrømme det. Ikke fikk vi de fantastiske bildene vi hadde planlagt heller og champagnen som hadde skuffende skrukork. Men kanskje handlet det ikke bare om lite oppmerksomhet, men også om vemod fordi turen plutselig var over?

Denne gangen tok jeg frem mitt sjarmerende smil, slik at vi fikk haik på første forsøk til Honningvåg.

Skuffelesen over korken på champagnen var så stor at vi ikke skålte før på hotellet i Honningsvåg. Skål og gratulerer med vel gjennomført ekspedisjon, til oss selv!

Vi befinner oss nå i Dubrovnik og har fått mange refleksjoner ned på papiret, mens vi har nydt både sol, varme og rødvin. Vi gleder oss til å dele erfaringene våre med dere og håper dere defor vil følge oss litt til. Vi har mange tanker om hvordan vi kan bruke disse erfaringene til andre turer i fremtiden, til andre som ønsker å gjennomføre liknende tur, til å leve litt annerledes i hverdagen, samt mange verktøy å ta med oss tilbake i jobbhverdagen.

Og for de som lurer. Jeg hadde med meg en skaumann fra Nordkapp, men reiste med en kjekkas til Dubrovnik. Visstnok samma mann:

Nordkapp!

I dag entret vi endelig Nordkapplatået og vi er i mål med Ekspedisjonen. Vi ankom i kuling, null grader og regn/haggel/snøbyger. Det var ikke lett å få til de planlagte målbildene da det ikke var snakk om å sette opp noe stativ pga vinden, så vi måtte ta til takke med en russisk "fotograf". Ikke ville champagnen sprette heller. Den hadde narrekork, skrukork som så ut som sprettetopp. Skuffa! Så måtte alt gå litt fort i svingene, for hele senteret skulle stenge og alle turistene bare forsvant. Men vi fant da noen russere (igjen) som tok oss med i bilen til Honningsvåg (litt vel glad i tråkke på gassen, så vi satt med hjertet i halsen begge to.. er jo vant med maks 6 km/t vi nå).

Glade og litt kalde sjeler i mål på Nordkapp.

Vi er i mål og fornøyd og mesker oss nå på hotell i Honningsvåg (eneste åpne overnattingen). Da er det bare å senke skuldrene, en dag vil det vel gå opp for oss også hva vi faktisk har gjennomført.

Oppdatering fra siste etappen med bilder og slikt kommer etterhvert. Vi vil også hive ut noen fine refleksjoner over turen, utstyret, rutevalget mm. Vi må bare komme oss til Kroatia for å reflektere litt først.

Tusen takk til alle som har fulgt oss og heiet oss frem til mål. Håper dere følger oss litt til så dere får med siste delen også.

Etappe 8: Abisko til Kautokeino

Lappland. Indre Troms. Dividalen nasjonalpark. Finland. Reisadalen. Finnmarksvidda. Abisko - Lappjordhytta - Altevasshytta - Gaskashytta - Vuomahytta - Dividalshytta - Dærtahytta - Rostahytta - Pältsastugan - Treriksrøsa - Kilpisjarvi - Saarajärvi - Kuonjarjoki - Meekonjärvi - Pihtsusjärvi - Kopmajoki - Somashytta - Saraelv - Nedrefosshytta - Reisavannhytta - Cunovuohppi - Kautokeino.

Da har vi kommet frem til turens aller siste depotstopp, Kautokeino! Vi har kommet oss sabla langt nord og har kun 14 dager igjen! På dagen i dag har vi faktisk vært på tur i hele 100 dager! Det er bare sinnsykt og helt uvirkelig. Lurer på når det kommer til å gå opp for oss hva vi egentlig har vært med på.

På denne etappen har vi gått gjennom områder som vi vil definere som turens flotteste, men vi har også gått på noen blemmer.. Blant annet har vi vært meget, meget sulten de siste dagene takket være noen feilberegninger, vi som trodde vi hadde blitt så turvante..

Vi startet på Abisko med 2,5kg snop innabords (altså i magen) pluss yttligere 2,5kg sjokolade i sekken.. De sekkene var tunge ja! Så vi spiste som noen guder de første dagene for å få ned vekten (sekkevekten altså). Vi kom oss rimelig kjapt, allerede første dagen, inn igjen til Norge. Det som møtte oss var et vanvittig flott og mektig landskap fra dag 1. Her må nesten bildene få tale, ord blir fattige.

Første lunsj etter Abisko som du forøvrig kan skimte i bakgrunnen.

Flott teltplass noen kilometer nord for Lappjordhytta.

Tenk om det hadde vært 20 grader i denna elva nå! Rett før Gaskashytta.

Flott! På vei ned mot Vuomahytta i nydelig vær.

For å spare vekt hadde vi sendt hjem shorts og t-skjorte, blemme! For nå kom det fine og varme været tilbake. Svetten har silt inni gore-tex'en og supertrøya, men vi har selvsagt vært superfornøyd likevel. Vi fant fort ut at Abisko - Kilpis er ei veldig populær del av Nordkalottruta og har møtt mange hyggelige folk. Når vi kom opp bakkene mot Dividalshytta møtte vi et ekstra hyggelig par fra Skåne, Anny og Pontus. De ble relativt kjapt litt furten på oss etter litt kjepphøyt å ha spurt om vi hadde gått langt. De hadde nemlig gått "det gröna bandet"som går fra Grevlsjøen i Sverige til Treriksrøsa og var veldig fornøyde med å ha vært på tur i over 70 dager. Og der kom vi og ødela det hele rett før de var i mål. Heldigvis kom smilene kjapt tilbake og de neste dagene passet vi på å gå forbi hverandre i hver pause. Gratulerer med vel gjennomført tur til Pontus og Anny!

Fantastisk vær og fantastisk landskap!

Helt greit å bo her for ei natt. Noen kilometer nord for Dividalshytta.

Endel stein på vei opp fra Dærtahytta.

På denne delen av etappen tok vi også lunsj på turens fineste DNT-hytte, Dærtahytta. Veldig trivelig og lys hytte som skiller seg ut fra resten av mengden. Videre tuslet vi inn igjen i Sverige på vei mot nytt og ukjent land (for oss), Finland. Vi hadde mye magisk vær på veien med tåke som kom og gikk, blandet med ei lav sol og stolte fjell. Igjen er det bildene som må få tale for seg.

Magisk lys mellom Dærtahytta og Rostahytta.

Plutselig et klart glimt mellom all tåka.

Soldans?

Så var det tid for å beseire både Norge, Finland og Sverige nesten på en gang (Treriksrøsa), før vi entret Finland på ordentlig. Det var noen tøffe timer inn mot Kilpis med lite mat og overskudd, samt endel oppoverbakker og mye stein. Redningen ble Kilpis turistsenter sin sommerbuffet. Aldri har buffet kommet mer til sin rett. Vi stablet det vi kunne oppå tallerknene og hver rubbel og bit gikk ned (heldigvis husket vi at vi var i sivilisasjonen, så vi hoppet over tallerkensleiking.). Etter mange runder til var vi endelig mette og fornøyde. Videre rakk vi ca akkurat å komme oss til Kilpis hotell, få oss en dusj og sette på klesvask, før vi var sulten igjen. Da passet det perfekt med en fantastiak treretters på hotellet. Virkelig god mat som vi faktisk klarte å nyte.

Ogaå Sverige kan skryte på seg flotte fjell! Rett syd for Peltsästugan

Teltplass og fiskeplass rett nord for Peltsästugan.

Vi fikk også fyllt på med litt mat til turen mot Kautokeino og vandret fornøyde videre inn i de finske fjellene (som er bemerkelsesverdig like både de norske og svenske fjellene). Lite visste vi da at vi gikk på flere blemmer..

Connie forsøkte å få seg en finsk prins, men minfrosken ville av en eller annen grunn ikke bli prins..

Flotte finske høstfarger. Rett sør for Pihtsusjärvi.

Den finske vinden var kald, mens den fine steinen ga le og sola varmet. Jeg så overhodet ingen grunn til å gå videre!

For plutselig merket vi at spoten hadde gått av, jøss! Aha! Tom for batteri. Da får vi bytte da. Oida! Den skal visst ha batterier av typen AAA... Derfor vi bar med oss 4 ekstra oppladbare av de. Bare synd at det hadde vi glemt, så de ble sendt hjem på Abisko for å spare på sekkevekten. Jaja, er vel noen AAA-batterier i hodelykta. Den har vi jo ennå ikke brukt. Fornøyde smilte vi helt til vi så at hodelykta bare inneholdt 3 batterier. Vi trengte 4.. Så der røyk sikkerheten vår for resten av etappen og bekymrede foreldre kunne ikke lenger følge oss på kartet. Heldigvis overlevde alle.

Vi sendte jo også hjem reservepluggene våre til teltet. Alle var i god behold og vind hadde vi nå ikke sett noe til. Helt til på denne siste delen av etappe 8 da.. Vi har også plutselig blitt sabla flinke til å legge igjen plugger underveis på denne etappen.. Heldigvis har vi hatt god tilgang på stein!

Finske reinsdyr i solnedgang.

Sti? Neida, her i nord går det i firhjulingsveier.. Her har vi akkurat krysset grensa til Norge igjem og er på vei mot Reisadalen.

Kilpis - Kautokeino er også ei populær del av Nordkalottruta, eller, allefall Kilpis - Halti (Finsk stortopp). På denne ruta gikk man om kapp for å være først til de små hyttene. Vi har tydeligvis gått på oss et raskt tempo underveis på turen, for til deres store forargelse, peiset vi forbi alle sammen. Vi kunne se fortvilelsen i øynene deres når de innså at de ikke ville være først på neste hytte. De hadde såklart heller ikke tid til å stoppe, i fare for å bli forbigått av ennå flere. De gikk dermed glipp av infoen om at vi antakelig skulle gå tre ganger så langt som de den dagen (ca bare 10km mellom hver finske hytte) og at vi ikke hadde noen som helst plan om å overnatte på hytte. Vi satser på at de fikk seg en gledelig overraskelse når de kom frem til tom hytte.

Etter å ha tuslet noen dager i de finske fjellene var det på tide å vende nesa mot Norge igjen. Mens vi lunsjet en sen kveld på Somashytta (rett over grensa), studerte vi kartet nøye. Ruta videre viste at vi skulle gå både nord og vest, før vi skulle gå meget østover og sørover igjen. Det kunne være en mulighet å traske ut fra stien og rett på Nedrefosshytta. Det ville spare oss ca 40km inn mot Kautokeino. Men med tanke på at fjellsidene i Reisadalen er stupbratte, godt illustrert ved at de er brune av høydekvoter uten mellomrom på kartet, samt at vi ikke hadde en virkbar nødpeilesender og absolutt ikke hadde behov for å spare inn to dager, så lot vi det være.

Dette var et valg vi kan si at vi var meget fornøyd med siden Reisadalen er en flott dal med annerledes natur. Plutselig var vi i fuktig skog og gikk mil etter mil langs ei stor elv med hoppende kjempelaks. Vi fant oss og en veldig fin "fiskebu" å telte ved og Arne disket opp med herlig bål.

Sarafossen i Reisadalen. Her tenkte vi ekstra på deg og ditt eventyr Sara!

Bålkos i Reisadalen.

Vi kan også si at det var et valg vi angret litt på da vi oppdaget at vi hadde temmelig lite mat igjen. Det hele toppet seg da også gassen nærmet seg faretrunde tomheten selv. Det er altså ikke ende på blemmene på denne etappen. Vi laget middag, lukket øynene for å nyte den, men så var den vekk.. Jeg regner med at det var vi som hadde spist den, men vi kjente overhodet ingen tegn til akkurat det. Vi hadde rett og slett bommet med at tørrmatlunsjene våre bare besto av supper (et eller annet glupt hode tenkte en gang at det var fint med variasjon uten å tenke på næringsverdien). Middagene var ikke stort bedre. De besto av finske gryter uten tilbehør hvor vi skulle tilsette kun 5dl vann. Hver porsjon var på maks 250 kcal. Det var det ingen av oss som hadde sjekka i Kilpis.. Også gikk vi tom for pålegg da (lunsj nummer 2). Vi hadde mer enn nok knekkebrød, men selv 6 knekkebrød gir svært lite energi uten det på toppen. Takk og lov for mye bringebær og blåbær på stien slik at vi slapp total munntørke. Oppturen kom da vi skulle forlate Reisadalen og fant vi ut at vi skulle ta en liten stopp på Nedrefosshytta for å tørke klær. Her hadde de ordnet en nødmatboks, genialt! Magene ropte i kor at de absolutt var i nød og opp av boksen fisket vi en Toro rømmegrøt! Vi danset rundt og kokte opp grøten med vann og tørrmelk. Men hvor var sukkeret? Kanel og smør? Neida, men da er det kjekt med kakaopulver. Er du sulten nok så funker dette ypperlig som strø på toppen! Ah! Vi var mette i nesten to hele timer denne dagen!

Mange fine fossefall i Reisadalen.

Ferske bringebær på tørre knekkebrød, ikke så aller verst!

Beina får gjennomgå! Ørten timer med fotbad i skoa hver dag hjelper ikke på..

Værre var det de neste dagene og da gassen ble svakere og svakere, fant vi ut at vi bare måtte peise på for å komme oss til Kautokeino en dag tidligere. På tom mage var det ikke akkurat løpefart, men det er utrolig hva disse kroppene våre får til! Selv om det var veldig ubehagelig, var det også en erfaring å ta med seg videre. Vi kan også informere om at kakaopulver smaker greit selv om man ikke har varmt vann.

Etter en lang dag med tunge skyer dukket plutselig dette lyset opp! Finnmarksvidda er magisk!

Mørke kvelder. Siste teltplassen før Kautokeino.

Vandrer inn mot et høstfarget Kautokeino

Med hylende mager entret vi altså i går et Kautokeino og Kautokeino hotell, farget i gult løv. Høsten og mørket har virkelig satt inn i løpet av denne etappen.

Vi har nydt godt av hotellets fasiliteter og det lokale spisestedet, "pit-stop", har sørget for å fylle opp magene våre med god mat. Frokostbuffen i dag var også helt fantastisk og gjorde at de stive overnattingsprisene var verdt hver krone.

Runde to på frokostbuffeten endte slik..

I morgen går turen videre, først til Masi med buss (vi er fortsatt ikke på asfaltekspedisjon), før vi legger ut på turens siste etappe mot Nordkapp. 18. september regner vi med å stå på Nordkapplatået, 19. sitter vi på flyet fra Honningsvåg til Bergen og 20. sitter vi på flyet til Dubrovnik.. Vi fant ut at etter et slikt eventyr kan man ikke reise rett hjem til hverdag og rutiner. Vi trenger tid på å lande og reflektere over alt vi har opplevd. Akkurat det har vi da tenkt å gjøre i Kroatia med beina godt plantet på bordet og med rødvinsglasset i hånda.