Etappe 8: Abisko til Kautokeino

Lappland. Indre Troms. Dividalen nasjonalpark. Finland. Reisadalen. Finnmarksvidda. Abisko - Lappjordhytta - Altevasshytta - Gaskashytta - Vuomahytta - Dividalshytta - Dærtahytta - Rostahytta - Pältsastugan - Treriksrøsa - Kilpisjarvi - Saarajärvi - Kuonjarjoki - Meekonjärvi - Pihtsusjärvi - Kopmajoki - Somashytta - Saraelv - Nedrefosshytta - Reisavannhytta - Cunovuohppi - Kautokeino.

Da har vi kommet frem til turens aller siste depotstopp, Kautokeino! Vi har kommet oss sabla langt nord og har kun 14 dager igjen! På dagen i dag har vi faktisk vært på tur i hele 100 dager! Det er bare sinnsykt og helt uvirkelig. Lurer på når det kommer til å gå opp for oss hva vi egentlig har vært med på.

På denne etappen har vi gått gjennom områder som vi vil definere som turens flotteste, men vi har også gått på noen blemmer.. Blant annet har vi vært meget, meget sulten de siste dagene takket være noen feilberegninger, vi som trodde vi hadde blitt så turvante..

Vi startet på Abisko med 2,5kg snop innabords (altså i magen) pluss yttligere 2,5kg sjokolade i sekken.. De sekkene var tunge ja! Så vi spiste som noen guder de første dagene for å få ned vekten (sekkevekten altså). Vi kom oss rimelig kjapt, allerede første dagen, inn igjen til Norge. Det som møtte oss var et vanvittig flott og mektig landskap fra dag 1. Her må nesten bildene få tale, ord blir fattige.

Første lunsj etter Abisko som du forøvrig kan skimte i bakgrunnen.

Flott teltplass noen kilometer nord for Lappjordhytta.

Tenk om det hadde vært 20 grader i denna elva nå! Rett før Gaskashytta.

Flott! På vei ned mot Vuomahytta i nydelig vær.

For å spare vekt hadde vi sendt hjem shorts og t-skjorte, blemme! For nå kom det fine og varme været tilbake. Svetten har silt inni gore-tex'en og supertrøya, men vi har selvsagt vært superfornøyd likevel. Vi fant fort ut at Abisko - Kilpis er ei veldig populær del av Nordkalottruta og har møtt mange hyggelige folk. Når vi kom opp bakkene mot Dividalshytta møtte vi et ekstra hyggelig par fra Skåne, Anny og Pontus. De ble relativt kjapt litt furten på oss etter litt kjepphøyt å ha spurt om vi hadde gått langt. De hadde nemlig gått "det gröna bandet"som går fra Grevlsjøen i Sverige til Treriksrøsa og var veldig fornøyde med å ha vært på tur i over 70 dager. Og der kom vi og ødela det hele rett før de var i mål. Heldigvis kom smilene kjapt tilbake og de neste dagene passet vi på å gå forbi hverandre i hver pause. Gratulerer med vel gjennomført tur til Pontus og Anny!

Fantastisk vær og fantastisk landskap!

Helt greit å bo her for ei natt. Noen kilometer nord for Dividalshytta.

Endel stein på vei opp fra Dærtahytta.

På denne delen av etappen tok vi også lunsj på turens fineste DNT-hytte, Dærtahytta. Veldig trivelig og lys hytte som skiller seg ut fra resten av mengden. Videre tuslet vi inn igjen i Sverige på vei mot nytt og ukjent land (for oss), Finland. Vi hadde mye magisk vær på veien med tåke som kom og gikk, blandet med ei lav sol og stolte fjell. Igjen er det bildene som må få tale for seg.

Magisk lys mellom Dærtahytta og Rostahytta.

Plutselig et klart glimt mellom all tåka.

Soldans?

Så var det tid for å beseire både Norge, Finland og Sverige nesten på en gang (Treriksrøsa), før vi entret Finland på ordentlig. Det var noen tøffe timer inn mot Kilpis med lite mat og overskudd, samt endel oppoverbakker og mye stein. Redningen ble Kilpis turistsenter sin sommerbuffet. Aldri har buffet kommet mer til sin rett. Vi stablet det vi kunne oppå tallerknene og hver rubbel og bit gikk ned (heldigvis husket vi at vi var i sivilisasjonen, så vi hoppet over tallerkensleiking.). Etter mange runder til var vi endelig mette og fornøyde. Videre rakk vi ca akkurat å komme oss til Kilpis hotell, få oss en dusj og sette på klesvask, før vi var sulten igjen. Da passet det perfekt med en fantastiak treretters på hotellet. Virkelig god mat som vi faktisk klarte å nyte.

Ogaå Sverige kan skryte på seg flotte fjell! Rett syd for Peltsästugan

Teltplass og fiskeplass rett nord for Peltsästugan.

Vi fikk også fyllt på med litt mat til turen mot Kautokeino og vandret fornøyde videre inn i de finske fjellene (som er bemerkelsesverdig like både de norske og svenske fjellene). Lite visste vi da at vi gikk på flere blemmer..

Connie forsøkte å få seg en finsk prins, men minfrosken ville av en eller annen grunn ikke bli prins..

Flotte finske høstfarger. Rett sør for Pihtsusjärvi.

Den finske vinden var kald, mens den fine steinen ga le og sola varmet. Jeg så overhodet ingen grunn til å gå videre!

For plutselig merket vi at spoten hadde gått av, jøss! Aha! Tom for batteri. Da får vi bytte da. Oida! Den skal visst ha batterier av typen AAA... Derfor vi bar med oss 4 ekstra oppladbare av de. Bare synd at det hadde vi glemt, så de ble sendt hjem på Abisko for å spare på sekkevekten. Jaja, er vel noen AAA-batterier i hodelykta. Den har vi jo ennå ikke brukt. Fornøyde smilte vi helt til vi så at hodelykta bare inneholdt 3 batterier. Vi trengte 4.. Så der røyk sikkerheten vår for resten av etappen og bekymrede foreldre kunne ikke lenger følge oss på kartet. Heldigvis overlevde alle.

Vi sendte jo også hjem reservepluggene våre til teltet. Alle var i god behold og vind hadde vi nå ikke sett noe til. Helt til på denne siste delen av etappe 8 da.. Vi har også plutselig blitt sabla flinke til å legge igjen plugger underveis på denne etappen.. Heldigvis har vi hatt god tilgang på stein!

Finske reinsdyr i solnedgang.

Sti? Neida, her i nord går det i firhjulingsveier.. Her har vi akkurat krysset grensa til Norge igjem og er på vei mot Reisadalen.

Kilpis - Kautokeino er også ei populær del av Nordkalottruta, eller, allefall Kilpis - Halti (Finsk stortopp). På denne ruta gikk man om kapp for å være først til de små hyttene. Vi har tydeligvis gått på oss et raskt tempo underveis på turen, for til deres store forargelse, peiset vi forbi alle sammen. Vi kunne se fortvilelsen i øynene deres når de innså at de ikke ville være først på neste hytte. De hadde såklart heller ikke tid til å stoppe, i fare for å bli forbigått av ennå flere. De gikk dermed glipp av infoen om at vi antakelig skulle gå tre ganger så langt som de den dagen (ca bare 10km mellom hver finske hytte) og at vi ikke hadde noen som helst plan om å overnatte på hytte. Vi satser på at de fikk seg en gledelig overraskelse når de kom frem til tom hytte.

Etter å ha tuslet noen dager i de finske fjellene var det på tide å vende nesa mot Norge igjen. Mens vi lunsjet en sen kveld på Somashytta (rett over grensa), studerte vi kartet nøye. Ruta videre viste at vi skulle gå både nord og vest, før vi skulle gå meget østover og sørover igjen. Det kunne være en mulighet å traske ut fra stien og rett på Nedrefosshytta. Det ville spare oss ca 40km inn mot Kautokeino. Men med tanke på at fjellsidene i Reisadalen er stupbratte, godt illustrert ved at de er brune av høydekvoter uten mellomrom på kartet, samt at vi ikke hadde en virkbar nødpeilesender og absolutt ikke hadde behov for å spare inn to dager, så lot vi det være.

Dette var et valg vi kan si at vi var meget fornøyd med siden Reisadalen er en flott dal med annerledes natur. Plutselig var vi i fuktig skog og gikk mil etter mil langs ei stor elv med hoppende kjempelaks. Vi fant oss og en veldig fin "fiskebu" å telte ved og Arne disket opp med herlig bål.

Sarafossen i Reisadalen. Her tenkte vi ekstra på deg og ditt eventyr Sara!

Bålkos i Reisadalen.

Vi kan også si at det var et valg vi angret litt på da vi oppdaget at vi hadde temmelig lite mat igjen. Det hele toppet seg da også gassen nærmet seg faretrunde tomheten selv. Det er altså ikke ende på blemmene på denne etappen. Vi laget middag, lukket øynene for å nyte den, men så var den vekk.. Jeg regner med at det var vi som hadde spist den, men vi kjente overhodet ingen tegn til akkurat det. Vi hadde rett og slett bommet med at tørrmatlunsjene våre bare besto av supper (et eller annet glupt hode tenkte en gang at det var fint med variasjon uten å tenke på næringsverdien). Middagene var ikke stort bedre. De besto av finske gryter uten tilbehør hvor vi skulle tilsette kun 5dl vann. Hver porsjon var på maks 250 kcal. Det var det ingen av oss som hadde sjekka i Kilpis.. Også gikk vi tom for pålegg da (lunsj nummer 2). Vi hadde mer enn nok knekkebrød, men selv 6 knekkebrød gir svært lite energi uten det på toppen. Takk og lov for mye bringebær og blåbær på stien slik at vi slapp total munntørke. Oppturen kom da vi skulle forlate Reisadalen og fant vi ut at vi skulle ta en liten stopp på Nedrefosshytta for å tørke klær. Her hadde de ordnet en nødmatboks, genialt! Magene ropte i kor at de absolutt var i nød og opp av boksen fisket vi en Toro rømmegrøt! Vi danset rundt og kokte opp grøten med vann og tørrmelk. Men hvor var sukkeret? Kanel og smør? Neida, men da er det kjekt med kakaopulver. Er du sulten nok så funker dette ypperlig som strø på toppen! Ah! Vi var mette i nesten to hele timer denne dagen!

Mange fine fossefall i Reisadalen.

Ferske bringebær på tørre knekkebrød, ikke så aller verst!

Beina får gjennomgå! Ørten timer med fotbad i skoa hver dag hjelper ikke på..

Værre var det de neste dagene og da gassen ble svakere og svakere, fant vi ut at vi bare måtte peise på for å komme oss til Kautokeino en dag tidligere. På tom mage var det ikke akkurat løpefart, men det er utrolig hva disse kroppene våre får til! Selv om det var veldig ubehagelig, var det også en erfaring å ta med seg videre. Vi kan også informere om at kakaopulver smaker greit selv om man ikke har varmt vann.

Etter en lang dag med tunge skyer dukket plutselig dette lyset opp! Finnmarksvidda er magisk!

Mørke kvelder. Siste teltplassen før Kautokeino.

Vandrer inn mot et høstfarget Kautokeino

Med hylende mager entret vi altså i går et Kautokeino og Kautokeino hotell, farget i gult løv. Høsten og mørket har virkelig satt inn i løpet av denne etappen.

Vi har nydt godt av hotellets fasiliteter og det lokale spisestedet, "pit-stop", har sørget for å fylle opp magene våre med god mat. Frokostbuffen i dag var også helt fantastisk og gjorde at de stive overnattingsprisene var verdt hver krone.

Runde to på frokostbuffeten endte slik..

I morgen går turen videre, først til Masi med buss (vi er fortsatt ikke på asfaltekspedisjon), før vi legger ut på turens siste etappe mot Nordkapp. 18. september regner vi med å stå på Nordkapplatået, 19. sitter vi på flyet fra Honningsvåg til Bergen og 20. sitter vi på flyet til Dubrovnik.. Vi fant ut at etter et slikt eventyr kan man ikke reise rett hjem til hverdag og rutiner. Vi trenger tid på å lande og reflektere over alt vi har opplevd. Akkurat det har vi da tenkt å gjøre i Kroatia med beina godt plantet på bordet og med rødvinsglasset i hånda.