Etappe 9: Kautokeino til Nordkapp

Finnmarksvidda. Stabbursdalen. Finnmarkskysten. Magerøya. Nordkapp. Kautokeino - Masi - Ragesluoppal - Mollesjohka Fjellstue - Bojobæskihytta - Ruhkkojavri - Bastingammen - Duolbajarcopma - Olderfjord - Stohpjohka - Vardancohka - Vesterpollen - Sarnespollen - Skarsvåg - Nordkapp.

Da er det på tide å oppdatere dere på siste etappe. Vi har begynt å lande litt nå, men det er helt sinnsykt at vi faktisk (allerede) er ferdig med hele den lange Ekspedisjonen vår!

Vi startet jo med å "jukse" ved å ta bussen fra Kautokeino til Masi, før vi startet på siste vandringsetappe mot målet. Første stykket trasket vi litt på vei før vi tok av på merket sti (firhjulingsvei). Der gikk vi forbi ei samedame i skikkelig klesdrakt og jeg tenkte kjapt at nå måtte jeg ikke stirre for mye (er jo så fasinert!), men det viste seg å bli null problem, for det var hun som stirret oss i senk.. Det var visst vi som skilte oss ut der vi gikk med gore-tex, store sekker og flagg bakpå. Vi ble kanskje litt latterliggjort for våre klesdrakter her også (røde gore-tex "drakter"), for rett før vi gikk forbi samedamen, kom to jenter på kanskje 10-12år bort til oss og spurte om vi hadde russekort... Jeg vet ikke hvem som lo mest, de eller oss.

Vi gikk ikke så langt. Det var jo så tungt å gå siden vi hadde lært av erfaring og stappa sekkene med mengder av mat. På toppen av sekkene oste det av pizza og reinsdyrsrullekebab, som var dagens gåmotivasjon. Det er første gang vi har spist slik mat i teltet.

Digger at DNT har merka med en smiley!

Fint kveldslys bak oss, mot Masi.

Så hadde vi kommet oss skikkelig opp på vidda igjen. Finmarksvidda er ikke helt som Hardangerviddda, som vi unnagjorde på en dag. Det var vidde i mange, mange dager. Etterhvert syntes vi at det var grådig høye fjell å bestige. Ah! Opp 60 høydemeter!? Det er ikke mulig å gå rundt da?

Solgløtt i lunsjen.

Vidde, vidde, vidde... Fine farger da.

Nå som det ikke er varmt lenger, har antall vadinger tatt seg opp igjen. Passe kjølig!

Ikke var været så godt heller. Ikke det at vi skal klage etter å ha hatt DEN sommeren, men evig vidde med regnbyger og mye vind uten en eneste mulighet for å finne le, var en smule kjedelig. Etter rundt 3 dager uten å se en levende sjel måtte vi plutselig hoppe til sides for en bil (en bil!!!) som kom kjørende! Jaja, nå har vi opplevd det og.

Etterhvert møtte vi flere og flere folk på den lange vidda. De fleste var jegere (startskuddet for både elgjakt og rypejakt gikk i denne tida) og de fleste kom kjørende på firhjulinger. De var både hyggelige, imponerte og en smule vemodige. I hvertfall elgjegerne var en smule tafatte da de hadde vandret hvileløst i nesten en uke uten å ha sett ferten av en eneste elg. Det var denne kvelden vi midt på vidda, midt i skumringen, midt i skytesikte og milelangt fra nærmeste jeger, møtte på en praktfull og stor elgku. Vi sto der og stirret og den stirret tilbake. Skulle tro vi hadde stirreleken. I såfall vant vi da den etter noen minutter (sikkert bare sekunder) bykset avgårde og inn i disen igjen.

Sol på vidda.

Selv om vi hadde mye mat med oss på denne etappen, tok vi oss en lang lunsj og spiste stort sett alt vi fant (mat andre hadde lagt igjen), pluss et stort innhogg i egen mat, på Bojobæskihytta (turens siste DNT-hytte). Arne fikk det for seg at han ikke ville komme hjem som et beinrangel, så plutselig hadde vi kaloritelling på høyt nivå. Etter iherdig telling landet Arne på ca 2000 kcal på denne lunsjen, per hode.. Aiaiai!

For min del var det ingen fare for at jeg skulle komme hjem som beinrangel, så jeg måtte kompensere med å gå på, gjerne noen ekstra kilometer. Her fikk jeg god hjelp av dårlig stimerking, feil på kartet og feil info fra ut.no sine nettsider. Det var nesten som å gå seg vill. Heldigvis har vi med oss GPS med fine kart som ikke virker. Mer heldigvis er jeg ekspert på sånne "finn 5 feil-tegninger", så jeg sammenliknet høydekurver på kartet med de på GPS'en (det eneste GPS'en nå viser) og fant ut hvor langt vekk vi hva fra der vi skulle være. Den viser koordinatene våre og altså, så lettest er det jo å bare plotte de rett inn på kartet, men det er mye kjedeligere og dessuten blåste det altfor mye til å ta kartet ut av mappa for å finne koordinatene.

Vi fant altså tilbake til stien og siden var det svært så vanskelig å miste den, da den stort sett fulgte reinsgjerder. Vi teltet til og med ved dette gjerdet. Den natta håpa vi på å se nordlys siden vi hadde lest så mye om det på nettet. Istedet måtte vi opp på natta for å finne svære steiner og forsterke barduneringen siden det blåste så mye at teltet la seg over oss og røska så godt i duken at jeg ble en smule bekymret. Men med forsterkninger sto teltet riktig så fint resten av natta.

Vinden fortsatte og det var skikkelig surt. Lunsjene ble korte da det var umulig å finne le. Måleren viste kun 2 grader og med masse vind var det ikke lenge vi kunne ha vottene av om gangen eller stå stille uten å kle på oss. Trasig var det med regnbyger også, selv om de heldigvis var korte. Men så, etter å ha gått over ei kjempemyr (takk til de som har gjort en kjempejobb med merking så vi slapp unna det verste), møtte vi en hyggelig same, Mattis. Det var han som eide det milelange reinsgjerde vi hadde hadde gått langs de siste dagene. Han tipset om at vi burde følge gjerdet helt til endes, for da kom vi rett til Olderdjord uten å gå på vei.

Vi ser sjøen!!

Beskrivende bilde for hvordan vi opplever kulturen her. Bilen ville ikke gå mer, så da blir den stående.. Selv midt på vidda.

Det ble en spennede dag! Vi ruslet vekk fra stien som for én gangs skyld ikke fulgte reinsgjerdet og fulgte Mattis sitt råd. Det var kjapt tydelig at han nok bare har kjørt der med firhjuling selv, for det var hakket verre å gå til fots da det stedvis var mye, dyp myr og tett skog. Ikke hadde vi noe kart heller, så vi turte ikke gå altfor langt vekk fra gjerdet, men med søkkvåte myrsko var vi bare glade. Været var endelig helt fantastisk igjen og plutselig kunne vi skimte stupbratte fjell som endte rett ned i sjøen (sjø!!). Dette ble jo nesten som å gå på oppdagelsesferd, som da vi var små. Fantastisk! Så kom vi oss hel til Olderdjord akkurat i det været slo om igjen til regn og vind, men da søkte vi bare ly i butikken og spiste norges beste vafler (de reklamerer med det og vi er ikke helt uenige. Bare svigermors, Reidun, sine som er over).

I Olderdjord fikk vi henta en depoteske (sendt av oss selv fra Kautokeio for å kunne ha med oss mer mat), fikk oss ei minihytte og en dusj. Vi møtte også samen Mattis igjen som solgte oss svært billig, røkt reinsskav. På kvelden var det margbeinsfest som vi hadde tenkt å være med på, men med oppstart kl. 20-21, så ble det litt seint for oss som gjerne er i seng på den tida.

Vi trodde jo at vi hadde hatt mye vind hittil på etappen, men det stemte jo ikke. Vi startet opp fra Olderfjord i stiv kuling og regnbyger og det var fortsatt lite le å finne. Vi måtte skygge unna toppene i fare for å falle ned. Stiv kuling er egentlig ikke så ille, men disse kastevindene her i nord, de er heftige og river deg plutselig overende. Det ble ikke mye stopp og vi fant ut at vi skulle overnatte i ei reindriftshytte, Stohpojohka, da det var lite teltle å finne. Vinden reiv skikkelig i hytta og det var nesten kaldere innendørs enn ute, men vi fikk fyr på ovnen med det lille vi fant av ved. Det var akkurat nok til å få varmen og tørke klær, før varmen var blåst bort igjen. Heldigvis hadde vi varme soveposer å trekke ned i. Jeg synes det var litt skummelt med kastevindene som virkelig reiv i veggene, men tatt alderen på hytta i betrakning, så har den nok stått ei vindnatt før. Om kvelden var det stor reinsvandring utenfor. Det kom flere hundre rein vandrende og la seg til for natta. Fasinerende! Må jo også bare si at Toro sin amerikanske gryte smaker helt fantastisk med nystekt, røkt reinsskav!

Blåbæra står fortsatt, så Arne får ferske bær på morgengrøten og er meget happy!

Hytta sto denne natta og. Vi var noe usikre på om vi skulle gå videre da det blåste like mye på morgenen. Etter å ha studert kartet og funnet ei rute som unngikk alle toppene og som stort sett skulle ha le for vestavinden, så valgte vi å komme oss ut og avgårde likevel. Starten var heftig med motvind og sikkert under 1km/t i gangfart, men etterhvert fikk vi merke mer og mer til le fra fjellsidene og da gikk det egentlig veldig fint. Vi fant til og med nesten helt le til lunsjene. Når kvelden kom vurderte vi om vi skulle søke tilhold i ennå ei lita reindriftshytte, Vardancohka, men den var så utrivelig at vi valgte å gå videre. Vi fant i stedet le til teltet etter omtrent en kilometer, ca midt i ei elv, praktisk!

Fant lunsjle mellom noen klipper.

Dagen etter hadde været løyet betraktelig og det ble en fantastisk dag med mye sol. Vi kom oss ned til sjøen igjen og kunne konstantere at det er sjømennesker vi egentlig er. Ved ei fin strand fant vi et gammelt, forlatt hus og fantaserte om å bo der. Det var jo så flott (været dagene før var selvfølgelig helt glemt)! Når vi hele denne dagen fulgte sjø, så føltes målet om Nordkapp plutselig veldig nært. Litt skummelt! Dagen endte ved starten av Nordkapptunnelen (ca 7km lang og 200 m.u.h.), litt før vi hadde tenkt, men vi fikk rett og slett ikke haik gjennom tunnelen. Det er mulig at både kraftige blåbærtruter og skumring hadde en innvirkning.

På vei ned til Kjerringvik/Kobberfjorden. Fantastisk dag!

Passer på å holde meg oppdatert til jeg skal tilbake på jobb. En reinsdyrs-ryggrad duger til en anatomileksjon.

Kjerringvik/Kobberfjorden. Et nydelig sted å bo når det er nydelig vær!

Lunsj i finværet. Endelig varmt nok til at tærne får en velfortjent lufting i løpet av dagen. Ved Lafjordelva som vi slapp å vade over.

Neste dag fikk vi haik med første kjøretøyet som kom forbi, en lastebil med en veldig hyggelig nordlending. Tusen takk!

Dagen begynte særdeles godt med knallvær og lite vind og vi nøt sjøluft mens kilometrene forsvant langs veien. I Sarnespollen skulle vi over fjellet istedet for å følge veien, men tok oss en lang og god lunsj i sola først. Lite visste vi da om at dette ble dagens siste pause. Det skulle være DNT-merka sti over fjellet, men det var det ikke! Det var endel stier som vi forsøkte å følge, men det endte med at vi gikk 2-3km lenger enn vi egentlig skulle. Men været var fint, så ingen fare. I hvertfall helt til vi kom til veien igjen. Da trakk vinden seg opp i kuling igjen og regnet kom og holdt seg stabilt resten av dagen. Det var helt villt å gå og alle bilistene som kjørte forbi rista bare på hode og anså oss nok som tullinger. Det var ikke så langt fra det vi tenkte om oss selv heller... Jeg kunne observere at hodet mitt befant seg på venstre side av den hvite streken, mens beina mine gikk på høyre side av samme strek. Når det kom møtende biler stoppet vi helt i redsel for at en kastevind skulle dytte oss ut i veibanen. Men vi fortsatte å gå, i hele fem timer faktisk. Vi hadde Skarsvågkrysset som mål for dagen og ingenting kunne hindre oss nå som vi var så nær mål. Når vi endelig kom frem til krysset, kunne vi konstantere at det ikke var sjans å finne teltle, samt at vi var sørgelig gjennomvåte. Gore-texen virket som den hadde dukket under for været og Ekspedisjonen. Skilting viste at det skulle være flere campinger mot Skarsvåg, så vi vendte snuta den veien. Etter å ha gått forbi 3 mørklagte og stengte campinger var vi rimelig motløse, våte, kalde og sultne. I le bak et hus fikk vi søkt opp overnatting i Skarsvåg på google og der dukket vår redning opp, turisthotell om 300m. De hadde både senger, varm dusj og mat.

Fjellskoene ble satt igjen i Skarsvåg. Det er lenge siden jeg la ned forbud om at Arne sine sko skulle bli med hjem. Etter at også mine har vært våte stort sett siden Abisko, ble forbudet gjeldende mine sko også. Flere tilstandsbilder kommer i senere innlegg.

For 113 dager siden var det 3000 km..

Det gjorde at vi 18. september kunne starte tørre og glade på turens aller siste kilometre, 15km til Nordkapplatået! Det var fortsatt endel vind, men heldigvis opplett. Bakkene var lange og bratte, men hva betydde vel det når målet var så nært? Det var isende kaldt, så planen var å gå uten stopp til vi var fremme. Men akkurat i det vi så infoskiltet til avstikkeren Knivskjellodden, så ramlet det inn en regnbyge som gikk over i haggel/snø. Vi svingte akkurat slik at det slo smertefullt mot ansiktet, så vi løp i le av skiltet og smatt fort inn i vindsekken (turistene som kjørte forbi må jo ha lurt noe veldig). Jeg var blitt veldig kald, så da var det bare å få på seg godt med klær og hive i seg litt varm drikke og mat. Etterhvert ga bygen seg og jeg hadde også fått varmen igjen. Termometeret viste 0 grader, så de siste 6 kilometrene gikk vi med dunjakkene under skalldrakten for ikke å fryse. Endelig kunne vi se platået! Vinden kjente vi ikke lenger for det kilte så i magen. Var vi virkelig fremme? Vi fikk slippe gratis inn siden vi kom vandrende. Smilende gikk vi hånd i hånd inn på Norkappsenteret, før vi forlot hverandre og kappløp til do.. Det var ingen som la særlig merke til oss der vi kom kraftig påkledd med store sekker og norskt flagg. Selv ikke da vi fant fram champagnen leet folk et øyelokk. Mens vi sitret av glede, spenning og oppgløddhet etter akkurat å ha gjennomført Ekspedisjon Norge, tilbakelagt ca 300 mil til fots, hele 113 dager på tur med hjemmet på ryggen. Det var litt antiklimaks å nå målet, må innrømme det. Ikke fikk vi de fantastiske bildene vi hadde planlagt heller og champagnen som hadde skuffende skrukork. Men kanskje handlet det ikke bare om lite oppmerksomhet, men også om vemod fordi turen plutselig var over?

Denne gangen tok jeg frem mitt sjarmerende smil, slik at vi fikk haik på første forsøk til Honningvåg.

Skuffelesen over korken på champagnen var så stor at vi ikke skålte før på hotellet i Honningsvåg. Skål og gratulerer med vel gjennomført ekspedisjon, til oss selv!

Vi befinner oss nå i Dubrovnik og har fått mange refleksjoner ned på papiret, mens vi har nydt både sol, varme og rødvin. Vi gleder oss til å dele erfaringene våre med dere og håper dere defor vil følge oss litt til. Vi har mange tanker om hvordan vi kan bruke disse erfaringene til andre turer i fremtiden, til andre som ønsker å gjennomføre liknende tur, til å leve litt annerledes i hverdagen, samt mange verktøy å ta med oss tilbake i jobbhverdagen.

Og for de som lurer. Jeg hadde med meg en skaumann fra Nordkapp, men reiste med en kjekkas til Dubrovnik. Visstnok samma mann: