Den første kneika

Dette handler nok mest om meg (Connie), Arne smiler nå uansett bare han får seg litt mat.

I dag skulle vi jo legge ut på neste etappe mot Sulitjelma, men hva er det som skjer? Joda, der våkner jeg med klump i halsen, hjemlengsel og null, nix, nada motivasjon for å gå videre. Jeg forsøkte det jeg kunne å holde maska, men da mine kjærkomne svigerforeldre pakket sakene og skulle gjøre seg klar til å reise og overlate villmarka alene til oss igjen, så ramla det liksågreit noen tårer nedover kinnet. Jeg ville overhode ikke videre i dag! Jeg klarte ikke å overtale svigers til å bli ei natt til, men Arne ble overbevist av mine sippende lovnader om at det var en hviledag ekstra som skulle til. Ikke vet jeg hvor det kom fra, kanskje sammen med uværet i går? Eller kanskje det var det trivelige besøket, være sosial og omgis mennesker man er glad i?

I hvertfall ble det en dag til her på Umbukta Fjellstue og det har egentlig vært veldig greit! Beina jubler, magen jubler som slipper tørrmat og jeg har begynt å fungere normalt igjen og er klar for å legge ut på tur igjen i morgen.

Siden vi var i Sverige i går, fant vi ut at det var på tide å besøke Mo i Rana i dag, og da fikk vi liksågodt låne verten her sin Toyota Landcruiser. Så da cruiset vi oss til Mo, fikk kikka og handla litt og er egentlig ganske så fornøyd. Tusen takk for lån av bil!

Arne kunne glatt tatt resten av turen i denne. Heldigvis fikk vi ikke det tilbudet.

Mo i Rana, mo i knærne?

Nå satser jeg på at sippinga er over for denne gang og ser frem til å oppleve det den Nordnorske fjellheimen har å by på!

Tusen takk til Reidun og Åge for veldig koselig besøk!

Kjærkomment besøk av Reidun og Åge (foreldrene til Arne)