Etappe 6: Umbukta fjellstue til Sulitjelma

Indre Helgeland. Saltfjellet. Junkerdalen. Sulitjelmafjellene. Umbukta fjellstue - Sauvasshytta - Kvitsteindalstunet - Virrvasshytta - Bolnastua - Lønstua - Trygvebu - Argaladhytta - Balvatn - Coarvihytta - Sulitjelma.

Jeg måtte dobbelsjekke, trippelsjekke og til og med sjekke ennå en gang.. Etappe 6? Virkelig? Joda, det stemmer! Da er vi faktisk ferdig med turens sjette etappe hvor vi i går cruiset (til fots ja) inn til gruvebyen Sulitjelma (populært kalt Sulis). Cruiset fordi vi tilbakela 22 km på ca 4 1/2 time, inklusiv lunsjpause. Og attpåtil 2 dager før planen, selv om det ble en ekstra pausedag på Umbukta. Vi har virkelig gått på disse dagene, 7 dager med oppimot 30 km forsert daglig. Nå er vi på linje med Bodø. Fornøyd!

Vi kom oss til slutt fra Umbukta og etter et par kilometer ble Arne så utrolig frustrert, bare fordi jeg sa ca det her: "ah! Så deilig å gå igjen, at vi ikke gikk i går!". Kan ikke skjønne at det skulle føre til så mye frustrasjon? Jaja.. Vi gikk nå med høy motivasjon i fint og lettgått terreng til Kvitsteindalstunet. Et stykke før vi kom frem var jeg supermotivert og ifølge kartet var det bare 2 km igjen. Jøsses for en effektiv dag! Men når jeg kikket nærmere på kartet var det noe som ikke stemte.. Neida, vi er der og da er det bare et par km igjen! Men den toppen der stemmer jo ikke helt.. Vann her? Pokker og!! Vi har jo bare kommet dit! Så endte det med at det var hele 6 km igjen, noen fryktelig demotiverende og lange kilometre. Men jaggu førte beina oss frem til målet denne dagen og!

Vi fant oss fort til rette ute på tur igjen.

Videre gikk turen i retning Saltfjellet hvor vi først teltet ved Virrvasshytta. En fin shortsdag minus noen oppkastpauser for Arne (igjen). Vi fikk hilse på knotten utpå kvelden, men da er det greit å sove i telt, garantert insektsfritt i innerteltet selv med full lufting.

Fra Virrvasshytta gikk vi i et ubeskrivelig flott landskap mot E6, Saltfjellet. Flotte, høyreiste fjell rundt oss, mens vi labbet på herlige, lange, gresskledde sletter med masse reinsdyr. Vi hadde noen fine lunsjstopp med kjapp dupp i bekken (har begynt å bli kjøligere nå) og en liten dupp i lyngen. Etterhvert kom vi oss mot E6 og den var på sett og vis og flott, nyasfaltert og greier. Heldigvis var det ikke langt å gå til Bolnastua som ligger rett sør for Saltfjellet. Her traff vi en meget hyggelig kar som var nysgjerrig på turen og som tilbød oss all maten han hadde med. Han kjørte tross alt bil. Så vi spiste brødskiver og lapskaus til den store gullmedaljen, sånn stort sett midt på natta. Tusen takk for veldig hyggelig selskap og deilig mat!

Unektelig veldig flott landskap vi omgir oss med for tida!

Eksotisk for oss. Som å ha sett sau for de lokale..

Det mest fasinerende med disse trærne er at det er vinden som har snodd de!

Det var faktisk lederen for Rana turistforening som anbefalte oss å gå gamle E6 over Saltfjellet istedet for å gå stiene rundt. Det hørtes jo unektelig fint ut å spare inn en dagsetappe! Det var bare synd at vi aldri fant den gamle veien og endte med å gå 3 mil på asfalt. Det var litt surt (og beina klaga noe vanvittig), men det positive var at vi på veien kunne gå innom Polarsirkelsenteret å få i oss burger og softis. Men dog litt skuffa over at de ikke solgte polarbrød og reinsdyrpølse, noe vi på forhånd hadde store fantasier og forventninger om. Så var det min mage sin tur til å krølle seg. Men igjen kan vi bevise at vi tåler mer enn hva kroppen gir uttrykk for. Ei mil går fint selv om man må stoppe bak hver eneste busk og konstant har spybehov og kramper i magen.

Polarsirkelsenteret nådd! Burgerstopp nådd!

Vel over Saltfjellet var det på tide å komme seg til Junkerdalen, og igjen fant vi oss en snarvei, men denne gangen mer vellykket! Vi var halvveis blitt advart samtidig anbefalt å gå denne gamleveien, som nå nesten ikke kunne karakteriseres som sti engang. Vi tok utfordringen på strak arm og opplevde turens mest spennede 'sti'! 'Veien' var heftig begrodd, så selv om vi gikk bare med noen meter mellom oss, så hadde vi ikke sjans til å se hverandre. Andre steder var veien helt rast ut i elva, mens den videre hadde fått store ras over seg. 'Veien' fulgte ei flott elv oppover dalen med stupbratte fjell på begge sider. Vi var fasinert og gikk (stedvis klatra) smilende hele tiden og var nesten skuffa da den var over. Vi kom oss videre til Argaladhytta i et rasende tempo, også et vanvittig idyllisk sted!

Veien/stien fra Junkerdalen.

Perfekt badekulp! Bare synd tempen ikke var helt på topp denne dagen.

Verdens nydligste bringebær fant vi også!

Dagen etter bar det oppover skogen til Balvatn. Her var det ingen snarveier, så vi måtte gå rundt, men det var egentlig veldig, veldig fint! Også så mye bær! Molter og blåbær som bare skrek "plukk oss! Et oss! Plukk oss! Et oss!". Så da hadde vi ikke stort annet valg enn å plukke og ete.. Det er bare så synd at det er så utrolig lite effektivt å skulle rense myrene og lyngen for bær når vi skal foresere 30 km! Men dog veldig, veldig godt og definitivt verdt det! Selv om det betød seint fremme, tidenes dårligste teltplass og ei kjempeelv som skulle sikre oss vann, men som stort sett var tom.. Men dagen etter så vi målet så tydelig (i hodet altså, helt umulig å se ned til Sulis fra nordenden av Balvatn!), så da gikk det helt fint.

Bildet taler vel for seg selv! Flott!

Ved Balvatn.

Kan ikke gå forbi alle de skrikende moltene. Akk, så mange!

Skal det være en molte?

Og i går kom vi oss ned til Sulis og inn på hotellet her. På veien var vi innom butikken for å handle og ta med oss depotpakka vår, men sistnevnte fikk vi ikke lov til å bære med oss nei! Så når Laila var ferdig på jobb litt senere på kvelden, kjørte hun pakka opp til oss, tusen hjertelig takk!

På denne etappen har vi fått oss en ny rutine, lunsjdessert! Når vi finner oss en fin lunsjplass og har fyllt varmtvannet oppi tørrmaten, så tar vi hver vår termoskopp og fyller de opp med herlige, store og sprengmodne blåbær. Vips så har vi verdens ferskeste dessert. Fantastisk!

Blåbæra er både store, modne og veldig fristende!

Dessertplukking mens vi likevel må vente på at tørrmaten skal bli ferdig.

Vi har også, tro det eller ei, snakket om noe annet enn mat på denne etappen. Fort så vi at vi kom til å spare inn et par dager på dette stykket, både via snarveier og lange dager. Andre har også brukt bare 8 dager på neste etappe, hvor vi har satt av hele 14. Vi har da så smått begynt å fantasere om at vi kanskje når frem en uke tidligere enn antatt ved å korrigere rutevalget vårt. Fantasien og drømmene har gått løpsk omkring hva vi kan bruke denne tida til. Det betyr definitivt ikke jobbstart ei uke før, men kanskje vi bare pakker fintøyet og tar en storbytur? Det er nå allefall lov til å drømme.

I morgen går ferden videre nordover, hvor vi blant annet skal inn i Sverige igjen før neste depot blir på Riksgrensen eller Abisko.

Det er obligatorisk å henge på bensinstasjonen når man er innom Sulis!