Siste mote

Selv til fjells er Arne nøye med å følge siste mote (selvsagt helt frivillig..):

Enda godt skjegget kan brukes til noe ;-)

http://www.minmote.no/#!/artikkel/23259506/mote-for-menn-naa-skal-du-feste-blomster-i-skjegget

Etappe 4: Storlien/Teveltunet til Skorovas

Nord-Trøndelag. Teveltunet - Angeltjønnhytta - Ferslia - Meråker - Stjørdalen - Snåsa - Gressåmoen - Almdalshytta - Skjelbredtunet - Kviltjønna - Mesåvatn - Skorovas.

Jeg må bare først si at vi ikke angrer et sekund på valget om å flykte fra kleggen! Vi har nå hatt noen helt fantastiske dager i finværet. Men vi får vel begynne med starten denne gangen.

Det var utrolig tøft å starte på igjen fra luksusen på Teveltunet. Flere dager med sosial hygge, proppa med grillmat og svenskegodis, dusj flere dager på rad, senger og sengetøy og til og med oppvaskmaskin! Akk.. I tillegg hadde vi nå fyllt sekkene til randen med mat for nye 12 dager, slik at de veide nærmere 30kg igjen. Vi tøffa opp bakkene så svetten sila med jevt tråkk og virrende armer etter all kleggen. Etter noen timer nådde vi endelig over tregrensa og fikk vind nok til å slippe unna verste klegggjengen og kunne dermed sette oss ned litt. Etter en 10 minutters pause hadde Arne slått ihjel rundt 11 monsterklegg og samlet de i en fin liten haug.. Ja, man blir litt i psykisk ubalanse av å gå med stikkende monsterdyr rundt øra dagen lang..

Kleggkiller forkledd som tøff dude.

Denne lange og varme dagen kom vi oss ikke spesielt langt, men vi tuslet nå 4-5 meter over svenskegrensa til en flott teltplass (Norge kan angre bittert på at de ikke fikk den lekkerbiten). Det blei både bad og tidlig kveld etter en herlig tørrmatmiddag.

Nok en enslig reinsbukk fant vi og. Disse tamreinene møter vi stadig på. Plutselig står de rundt 10m foran oss og stirrer oss i senk, før de tusler rolig videre.

Arne prøver stadig fiskelykken.

Dagen derpå hadde vi tidenes kleggetappe. Vi gikk til Almdalshytta og måtte bare hive oss inn på hytta for å få kleggpause. Myggen er mest glad i Arne, mens kleggen elsker meg (Connie altså). Siste biten småløp jeg mot hytta gjennom myr og skog. Svette, tårer og snørr rant mens jeg samtidig fektet vilt og mildt hysterisk rundt meg med armene. Arne flyktet inn på utedoen, mens jeg ble stående med viltveievnde armer samtidig som jeg forsøkte å lirke opp nøkkelen som selvfølgelig lå lagelig plassert nederst i sekken. Men jeg klarte det! Jeg fikk etterhvert låst opp og lempa meg inn døra også. Jeg forlot rundt 50-60 blodtørstige monsterklegg der ute. Etter litt kom Arne rolig inn døra og lurte på hvorfor jeg lå som et slakt på sofaen istedet for å være ute i sola. Er det mulig? Etterhvert turte jeg også å titte ut døra og der var det blitt temmelig rolig. Det var altså meg de var ute etter. Vi valgte uansett å bli på hytta og studerte kartene nøye. Disse viste for det meste myr og skog de neste dagene og vi begynte smått å tenke på andre muligheter. Vi bestemte oss for å gå til Ferslia dagen etter for å se det an derfra.

Turgleden som forsvant og dukket opp igjen ved Gressåmoen.

Etter nok en pyton dag hvor vi var forfulgt av monsterkleggen, fant vi ut at vi bare måtte komme oss vekk for å bevare turgleden. Og det var da vi endte på hotel på Stjørdalen for ei natt og videre kom oss inn igjen i fjellet ved Gressåmoen (ved Snåsa). Noen hakk lenger nordover. Dette skulle da vise seg å være en meget god beslutning, helt perfekt faktisk!

Veldig fornøyd ja! Yo!

Har aldri sett så mye molte før, Nord-Trøndelag er spekket! Om en uke eller to er det bare å valfarte myrene da det meste skal være modent. 

Vi våknet til nok en finværsdag på Gressåmoen og kom oss raskt opp på fjellet over tregrensa og har siden storkosa oss. Det er fortsatt nok med klegg i alle varianter, men i betydelig mindre mengder og det er mulig å få seg noen pauser mellom slagene. Og siden vi toget et stykke hadde vi nå allverdens tid til å nyte fjellet, turen og finværet før neste depotstopp. Vi gikk mot Almdalshytta, men fant oss heller et fint vann å telte ved. Her tok Arne sin jomfrufangst med stang i ferskvann, noe som resulterte i et stort Arneglis og en fjellørret på nærmere 1,5kg! Det foregikk omtrent slik: Jeg satt i teltet og gjorde det klart for natten. Middagen var inntatt og Arne skulle bare kaste noen kast før tannpussen. Plutselig hører jeg et plask, så hørte jeg Arne rope "CONNIE!!". Arne har jo hivi ut snøre både her og der, men i to måneder har det ikke ført til napp engang, så jeg trodde det var Arne som hadde falt i vannet. Vannet var ikke særlig dypt, så jeg tok det ganske med ro. Jeg forsøkte heller å rope tilbake, men når jeg ikke fikk svar, fant jeg det best å ta med kamera å komme meg ut. Men Arne sto tørr på land, dog med et digert glis. Han kavet noe voldsomt da.. Det var da jeg så fisken, så stor! Vi danset rundt et par timer av lykke før vi fant ut at vi kanskje skulle sløye og spise den også. Etter å ha kutta av hale og hode, var det fortsatt ikke plass i panna. Heldigvis gikk det akkurat når vi delte fisken på midten i tillegg. Noe fett til å steke den i hadde vi ikke, men pepper i haugevis. For en flott kvelds!

Se på gliset! Se på fisken!

Stolt og meget fornøyd fisker!

Knall kveldsmat!

Arne smilte fra øre til øre hele neste dag også, mens jeg klarte å knuse kompasset i et viltert kleggangrep (jaggu slapp kleggen unna og). Det passet jo innmari bra siden vi akkurat hadde gått inn i et område uten stier og var rimelig avhengig av nettopp dette kompasset. Heldigvis var selve kompasshuset helt og hodene våre blitt godt vant til å tolke og sammenligne kart og landskap. Så da kom vi oss i god behold til Skjelbredtunet, hvor vi igjen fikk erfare gjestfriheten til flotte mennesker. Vi hadde bestilt billigste overnatting, men når vi kom frem og spurte pent om en klesvask, så endte det med at vi fikk bo i en egen stor leilighet til samme pris. Klær fikk vi vaske og sengene ble reid opp til oss, herlig luksus! Dagen derpå fikk vi også skyss til butikken for å fylle på noen tomme matlagre. Tusen takk til Nils og hans svenske kone!

Fint landskap, fint kart, men ingen sti.. Hvor er kompasset?

Turens første skade. Connie fant ut at fjellet var glatt og tok et rundkast, men  revna i buksa var heldigvis verre en skadene. Når såret attpåtil har form som et hjerte, så er det helt okay.

Vi kom oss så i retning Kviltjønna og videre igjen via Nesåvatn, og til slutt hit til Skorovas. Det ble noen flotte dager med stopp stort sett ved hvert eneste vann for bading og fisking (og her er det virkelig mange vann!!). Noen fantastisk herlige dager!

Nord-Trøndelag er utrolig flott!!

Fjellvanna er krystallklare og har en temperatur på rundt 20 grader.

Helt greit å være på tur!

Her på Skorovas har vi innlosjert oss på Messa, et veldig trivelig lite overnattingssted. Vi fikk henta depotpakke og handlet massevis av mat på den lokale butikken. Og for en hyggelig velkomst vi fikk! Vi ble ønsket velkommen av ei veldig hyggelig dame, opprinnelig fra Brandbu, som disket opp med gratis is til fjellvandrere. Hun har også hjulpet oss med å få sendt hjemover en pakke og ordnet skyss videre for oss med bussen som kommer med brød (vi venter i spenning på hva det vil si. Brødbuss?). Vi har nemlig nærmere 6 mil foran oss på asfalt som vi ikke har tenkt å forsere til fots.

Skorovas er en gammel gruveby, så da måtte vi utforske hulene.

Barsk villmann.

Nå gleder vi oss stort til å få med oss litt følge igjen, da Line og Torgrim kommer hit til Skorovas i kveld og skal være med oss innover i Børgefjell fra i morgen.

Rømt fra kleggen

For å beholde husroen, turgleden og unngå skilsmisse før vi i det hele tatt er gift, så fant vi ut at vi ble nødt til å flykte fra kleggen.

Å gå i flere timer med rundt 50 blodtørstige monsterklegg (med dobbel understreking!) rundt oss til hver tid, er noe som byr på mye frustrasjon, hauger av bitt, få pauser og dobbel energiforbrenning (ihuga armvifting tar på), samt meget, meget dårlig humør (Connie er nok flinkest til det siste). Eneste trikset er å kle på seg gore-tex'en, men det er rimelig klamt i 30 grader og sol og med nærmere 30kg på ryggen.

Vi tok oss derfor ned til Stjørdalen (tusen takk til hyggelige Alex og Emilie som plukket oss opp langs veien og kjørte oss dit), strandet på Quality Airport Hotel Værnes i natt (tusen takk til Sweco Bergen, avdeling PA, for sponsing av overnatting!) og sitter nå på toget til Snåsa.

Hvor ble det forresten av han kjekke jeg reiste fra Lindesnes med?

Vi har altså kuttet ut de våteste områdene av Nord-Trøndelag (skog og myr) og tar oss inn igjen til Gressåmoen (ved Snåsa) og fortsetter derfra. Kleggen er forhåpentligvis mindre intens over tregrensa og vi krysser fingrene for at vi finner igjen turgleden allerede i kveld.

Ny nødpeilesender/sporing på plass

Da skal det gå an å følge oss på kartet igjen. Linken ligger tilgjengelig under rutebeskrivelse og HER.

Etappe 3: Gjendesheim til Storlien/Teveltunet

Rondane. Alvdal Vestfjell. Femundsmarka. Sylarna. Gjendesheim - Otta - Bjørnhollia - Breisjøseter - korsberghytta - Alvdal - Mistdalen - Sølenstua - Stenvika - Elgå - Svukuriset - Skedbrostugan - Tänndalen vandrarhem - Ramundberg - Fältjägerstugan - Helags - Sylstationen - Blåhammaren - Storlien/Teveltunet.

Da har vi faktisk kommet i mål med turens 3. etappe. Vi har de siste dagene vært så heldig å få litt drahjelp av Sara. Ei tøff Hitrajente som pakka sekken proppfull (nærmet seg vår størrelse og vekt) og la ut på 3-milsferd fra første dag! Verken vår snakking (Arne snakker vel ikke så mye at det gjør noe, Connie derimot..), diverse monsterstore stikkende/bitende insekter i hopetall, mange mil på beina eller tynede energilagre, har skremt henne vekk (bare noen lag hud på venstre lilletå.). Fantastisk med turfølge!

Trekløveret på tur i svenske Sylarna.

Denne etappen kan vi fint kalle gjestfrihetens etappe da vi har møtt så mange utrolig hyggelige og behjelpelige folk! For noen fantastiske mennesker som gjemmer seg der ute!

For å få med oss godbitene av Norge har vi under denne etappen gått både nord, sør, øst og kanskje litt vest og i alle høyeste grad unngått vei/asfalttrasking (ikke derfor vi er på ekspedisjon). Vi startet fra Gjendesheim med å ta buss nordøst til verdens navle, Vågå, så litt sørøst igjen til Otta, hvor vi etterhvert kunne ta fatt på Rondane. Rondane var veldig flott og et sted vi definitivt skal tilbake til! Vi gikk så videre over til Alvdal Vestfjell som er mindre kjent, men minst like flott. Vi møtte mye bygevær her og det var fasinerende å kunne følge skyene og bygene over horisonten.

Teltplass i Rondane, ved Bjørnhollia.

Vel over fjellet og på vei ned mot Alvdal sentrum for å skifte et ødelagt hoftebelteklips, bråstoppet vi ved tidenes svarteste skykant, heiv opp teltet og berget akkurat oss selv og sekkene inn i teltet før himmelen falt ned. Det ble turens tidligste kveld, men dagen derpå våknet vi grytidlig til sola på teltet. Vi vandret nedover grusveien i egne tanker da ei dame på ei koselig sæter plutselig ropte: "er det Connie?". Det viste seg å være Toril og Erland sin sæter, et vennepar av et vennepar av Connie sin far. Det endte med blingser med egg og bacon, iskald melk og deilig te i sola. En veldig hyggelig lunsj i godt selskap, tusen takk! Vi ruslet videre nedover veien da ei ung dame kom kjørende nedover. Hun hadde hørt at to vandrere kunne trenge skyss ned til Alvdal, så da var det bare å hive seg inn i bilen. Vi husker dessverre ikke navnet, men ei veldig hyggelig gårdsjente fra Alvdal var det.

Toril stilte med flott bevertning på sætra i Alvdal.

Etter å ha fått ordnet det vi skulle og sett mer på kartet, fant vi ut at vi skulle ta toget ett stopp sørover. Hanestad viste seg å være ei bygd på ca 30-40 innbyggere, så vi var rimelig heldig som traff Olaf på togstasjonen. En veldig hyggelig eldre kar som ikke kunne tillate at vi skulle gå over til Øvre Rendal på vei i det regnet som akkurat falt ned fra himmelen i bøtter og spann. Mens han ga oss en innføring i lokalhistorie kjørte han oss over fjellet, men når vi kom frem regnet det fortsatt like mye. Olaf var uvillig til å slippe oss ut av bilen og mente det var bedre at han kjørte oss til en kamerat som bodde ennå nærmere stien vi skulle starte fra. Kameraten var dessverre ikke hjemme og regnet falt fortsatt. Vi ble sittende i bilen mens Olaf tenkte høyt. Da kom plutselig kameratens kone ut av huset og lurte på hvorfor vi sto der. Olaf fortalte og vi sa sjenert hei. Odveig var en smule skeptisk (hvem hadde vel ikke vært det?), men tok oss med inn og disket opp med deilig te og kveldsmat. Etterhvert gikk praten veldig lett og det ble et trivelig selskap som endte med flere gode tilbud, både om dusj, overnatting og kjøring inn til Mistdalen der stien startet. Vi valgte det sistnevnte (dusje hadde vi nå allerede gjort for uka) og kom ut på stien igjen. Tusen takk til Olaf og Odveig! Vi sender dere selvfølgelig kort fra Nordkapp.

Storspove i Mistdalen.

Etter en dagsetappe var vi kommet oss til Femunden og fikk hilse på all verdens av insekter på Sølenstua camping. Vi hilste også på dusj, klesvask og de hyggelige folkene med hunder i naboteltet. Planen var nå å gå langs vei opp til Femundsenden og Sorken, men dette synes Frode var for gæli. Han hadde bare en toseter, så da skysset han oss avgårde til Femundsenden en og en. Tusen takk til Frode og Toril!

Stenvika ved Femunden.

Stenvika i Femunden.

Tamrein ved Femunden som løp rett mot oss. Underlig opplevelse..

Forelskelsen i Femunden har dere jo fått høre om før og ferden vår mot butikken i Elgå som endte med fall i elva og leteaksjon. Etter mange opplevelser var Femunden over og vi vandret over til svensk side. Vi var en smule skuffet over at det meste så ut som i Norge og at insektene stakk like mye her, om enn hakket mer. Det ble noen dager med skog, myr og enorme mengder bitende og stikkende innsekter, men veldig fint vær, før vi ankom Tänndalen. Regn- og tordenværet som var meldt kom akkurat da vi entret stedet og leting etter overnattingssted sto plutselig høyt på lista. Tänndalen viste seg å være en skidestinasjon og derav en ganske så øde plass sommerstid. Til slutt fant vi Tänndalen vandrarhem, men de holdt til nesten en mil unna. Etter en kjapp telefon hadde de sendt en bil som plukket oss opp i regnet og vips bodde vi i en liten leilighet for oss selv. Det var sent, men vi spurte forsiktig om de solgte noe mat, men det gjorde de ikke. Men Ulla disket likevel opp en herlig middag som vi proppet i oss før vi kom oss i vår egen dusj og seng. Det var et utrolig koselig vandrehjem med to terriere løpende rundt i stua og veldig hyggelig betjening som etterhvert viste seg å være svenske Ulla og faren til Kurt Nilsen (norske Knut). De var meget bereist og vi pratet mye om turen vår og deres reiser og prosjekter. Dagen derpå fikk vi herlig frokost og såklart vi skulle få med oss knekkebrød videre. Ulla og Knut mente vi ikke burde gå opp i skogen nå som det hadde vært så mye nedbør pga gjørme og insekter, så det endte med at vi takket ja til å bli skysset til Ramundberg. Så slik hendte det altså at vi satt der i mange mil i bilen til faren til Kurt Nilsen.

Arne gjennombløt etter å ha vært i en tur i elva, vel uvitende om at vi akkurat hadde sendt ut nødsignal.

Krysser Riksgrensa til Sverige.

Fra Ramundberg var det bare å løpe videre i finværet og insektene for å nå Sara på Helagsstuga. Og onsdag morgen våknet vi til nok en finværsdag og frokost sammen med Sara. Det ble noen fine og lange dager med god mat, hyggelig selskap, prat, bading og mil unnagjort, før vi kom slitne og energiløse til Storlien sammen med monsterkleggen torsdag kveld. Det ble en stille kveld med telting rett ved E14, ca 300-500m fra Konsum Storlien hvor all sjokoladen ventet. Neste dag var vi litt mer pratsomme og tok oss bort til butikken hvor vi fråtset (Arne og Connie i hvertfall) i diverse mat og sjokolade og hvor Arne snakket litt med en bussjåfør. Bussjåføren viste seg å være en hyggelig nordlendning som ventet på oppdrag for å kjøre passasjerer som måtte ta buss for tog pga solslyng på togstrekket Hell - Koppang. Og som gjerne tok oss med over til Norge. Så der satt vi 3 sårbeinte alene på en 57-seters turbuss mot Norge. Vi trodde han skulle hive oss av ved veien, men han kjørte oss like godt helt inn på tunet til Teveltunet Fjellstue før han tok farvel. Helt absurd! Tusen takk!

Finvær i Sylarna.

Sara har hoppa i elva i Sylarna.

Connie i samma elva. Herlig!

Teveltunet viste seg å ha fulle rom da de skulle ha bryllup i helga, men depotpakke hadde de til oss. Etterhvert klarte de likevel å rote opp soveplass til oss, liksågodt en helt egen laftet hytte med stort fint tun! Vasking av klær ordnet de glatt og bil fikk vi låne til å skysse Sara tilbake til togstasjonen på Storlien. Siden hytta hadde to soverom og grill, feiret vi med å grille og beholde Sara ei natt til, fantastisk! Vi fikk til og med tatt oss en tur i kano og på SUP i Rypetoppen adventurepark.

Kanopadling ved brudesløret i Rypetoppen adventurepark.

Grillkos på vårt fantastiske egne tun på Teveltunet.

Dagen derpå, lørdag, fikk vi skysset Sara til toget og handlet ennå mer på Konsum før vi fikk hyggelig Trondheimsbesøk av Siri, Jon og vesle Peder. Arnhild med mann og venner møtte vi også da de tilfeldigvis var i Rypeparken den dagen, så det endte med "grillfest" på tunet vårt. Fantastisk hyggelig å se alle og være litt sosial igjen.

Nå starter etappe 4 og vi skal vandre gjennom Nord-Trøndelag opp til Skorovass. 6 uker på tur, snart halvveis!

Blå Band Expedition Meal

Vi var så heldig å treffe på prøvesmaking av veldig god svensk turmat, Blå Band Expedition Meal, på Sylarnas Fjellstation i går. Vi var også så heldig å få med oss en god dose poser til Ekspedisjonen vår og har i dag allerede fått i oss første måltid i herlig svensk natur. Vi alle tre var svært fornøyd med dagens lunsjvalg og gleder oss til å smake på de neste også. God variasjon og gode smaker! Håper de etterhvert kan få til et samarbeid med Norge, slik at turmaten deres blir mer tilgjengelig for oss nordbaggarre også. Tusen takk!

God mat i fantastisk godt vær og med meget hyggelig selskap.

Vi har vært så heldige å ha med oss Sara de siste dagene. Veldig trivelig med besøk og følge! I morgen beveger vi oss inn i Norge igjen.

Blodgivere

Siden vi er 4 mnd på tur har vi benyttet anledningen til å bli blodgivere. Kan dessverre ikke si at det føles veldig godt, heller mer kløende.. Men vi gir nå til de som kommer forbi, enten det er mygg, klegg, knott eller bitende fluer. Aller helst gir vi til samtlige samtidig.

Arne ser ut som en kjøttkake og begynner smått å bli bekymret for å få anemi. Connie har derimot funnet en god taktikk og atpåtil laget en sang for slippe unna altfor mange stikk om dagen. Sangen er relativt kort, har en meget kjent melodi og er ikke videre dyp, men den beskriver godt tilværelsen om dagen:

Hode, skulder, klegg å ta, klegg å ta.
Hode, skulder, klegg å ta, kleg å ta.
Øre, øyne, nese, klegg der og!
Hode, skulder, klegg å ta, klegg å ta.

Ellers har vi det veldig bra. Steike varmt og heldigvis litt vind. Siden vi ikke kan følges på kartet for tiden (siden spoten/senderen drukna) kan vi informere om at vi for tiden befinner oss på den svenske siden og er på god vei opp mot Storlien.

Femunden i knallvær.

Nå ser vi veldig frem til å møte Sara som skal slå følge med oss et par dager :-)

Nødrop fra skogen

Arne ramlet i elva i dag og det ble mye dramatikk! SOS-knappen på nødpeilesenderen ble utløst og sivilforsvaret ble sendt for å gi oss assistanse.

Det var imidlertid ikke oss det var dramatisk for. Arne ble ganske så våt, men i dette finværet tørket han fort opp, så vi kom oss raskt avgårde igjen. Igjen hadde vi nemlig en butikk å nå, denne gangen i Elgå. Vi styrtet bortover stien og videre bortover grusveier langt inni skogen da det plutselig dukket opp en bil. Først ble vi litt forundret over å se en bil der, men så ble vi så glad for at de gadd å stoppe opp for en prat. Mannen rullet ned vinduet "er det dere som går Norge på langs litt sånn på kryss og tvers?". Jammen ble vi overraska og glad. Hadde ryktet gått så langt? Vi har jo snakket med så mange. Nei, detta synes vi var virkelig koselig. " Vi er fra sivilforsvaret og er på leteaksjon etter dere". Leteaksjon, what!! Ikke første april i dag! "Dere har utløst SOS-knappen i dag, stemmer det? Vi fikk beskjed for ca halvannen time siden. Er dere sikker på at alt er bra med dere?". Det var da det gikk opp for oss at nødpeilesenderen antakelig hadde fått seg et bad sammen med Arne. Og riktig, den var temmelig fuktig på alle kanter og hadde da gått helt i svart.

Stakkars familien til Arne som fikk telefonen fra nødetatene og som kjente på bekymringene, mens vi vandret ubekymret og tilfreds i skogen på vei til Elgå. Nå sitter vi allefall på Bryggeloftet på Elgå og nyter en bedre sikburger, mens nødpeilesenderen tørker opp og forhåpentligvis er klar til å leve videre med oss.

Takk til Hovedredningssentralen for at dere sendte ut hjelp til oss! Det er på sett og vis greit å vite at senderen virker (virket?) og at hjelpa kom såpass raskt.

Forelsket i Femunden

Vi skulle egentlig ha gått 18km til i dag, men kom hit til Stenvika ved Femunden, ble stummende forelsket og valgte å bli værende for kvelden. Vi angrer ikke et sekund! Dette er livet! Dette er hvorfor vi er på Ekspedisjon Norge.

Stenvika, Femunden.