Etappe 4: Storlien/Teveltunet til Skorovas

Nord-Trøndelag. Teveltunet - Angeltjønnhytta - Ferslia - Meråker - Stjørdalen - Snåsa - Gressåmoen - Almdalshytta - Skjelbredtunet - Kviltjønna - Mesåvatn - Skorovas.

Jeg må bare først si at vi ikke angrer et sekund på valget om å flykte fra kleggen! Vi har nå hatt noen helt fantastiske dager i finværet. Men vi får vel begynne med starten denne gangen.

Det var utrolig tøft å starte på igjen fra luksusen på Teveltunet. Flere dager med sosial hygge, proppa med grillmat og svenskegodis, dusj flere dager på rad, senger og sengetøy og til og med oppvaskmaskin! Akk.. I tillegg hadde vi nå fyllt sekkene til randen med mat for nye 12 dager, slik at de veide nærmere 30kg igjen. Vi tøffa opp bakkene så svetten sila med jevt tråkk og virrende armer etter all kleggen. Etter noen timer nådde vi endelig over tregrensa og fikk vind nok til å slippe unna verste klegggjengen og kunne dermed sette oss ned litt. Etter en 10 minutters pause hadde Arne slått ihjel rundt 11 monsterklegg og samlet de i en fin liten haug.. Ja, man blir litt i psykisk ubalanse av å gå med stikkende monsterdyr rundt øra dagen lang..

Kleggkiller forkledd som tøff dude.

Denne lange og varme dagen kom vi oss ikke spesielt langt, men vi tuslet nå 4-5 meter over svenskegrensa til en flott teltplass (Norge kan angre bittert på at de ikke fikk den lekkerbiten). Det blei både bad og tidlig kveld etter en herlig tørrmatmiddag.

Nok en enslig reinsbukk fant vi og. Disse tamreinene møter vi stadig på. Plutselig står de rundt 10m foran oss og stirrer oss i senk, før de tusler rolig videre.

Arne prøver stadig fiskelykken.

Dagen derpå hadde vi tidenes kleggetappe. Vi gikk til Almdalshytta og måtte bare hive oss inn på hytta for å få kleggpause. Myggen er mest glad i Arne, mens kleggen elsker meg (Connie altså). Siste biten småløp jeg mot hytta gjennom myr og skog. Svette, tårer og snørr rant mens jeg samtidig fektet vilt og mildt hysterisk rundt meg med armene. Arne flyktet inn på utedoen, mens jeg ble stående med viltveievnde armer samtidig som jeg forsøkte å lirke opp nøkkelen som selvfølgelig lå lagelig plassert nederst i sekken. Men jeg klarte det! Jeg fikk etterhvert låst opp og lempa meg inn døra også. Jeg forlot rundt 50-60 blodtørstige monsterklegg der ute. Etter litt kom Arne rolig inn døra og lurte på hvorfor jeg lå som et slakt på sofaen istedet for å være ute i sola. Er det mulig? Etterhvert turte jeg også å titte ut døra og der var det blitt temmelig rolig. Det var altså meg de var ute etter. Vi valgte uansett å bli på hytta og studerte kartene nøye. Disse viste for det meste myr og skog de neste dagene og vi begynte smått å tenke på andre muligheter. Vi bestemte oss for å gå til Ferslia dagen etter for å se det an derfra.

Turgleden som forsvant og dukket opp igjen ved Gressåmoen.

Etter nok en pyton dag hvor vi var forfulgt av monsterkleggen, fant vi ut at vi bare måtte komme oss vekk for å bevare turgleden. Og det var da vi endte på hotel på Stjørdalen for ei natt og videre kom oss inn igjen i fjellet ved Gressåmoen (ved Snåsa). Noen hakk lenger nordover. Dette skulle da vise seg å være en meget god beslutning, helt perfekt faktisk!

Veldig fornøyd ja! Yo!

Har aldri sett så mye molte før, Nord-Trøndelag er spekket! Om en uke eller to er det bare å valfarte myrene da det meste skal være modent. 

Vi våknet til nok en finværsdag på Gressåmoen og kom oss raskt opp på fjellet over tregrensa og har siden storkosa oss. Det er fortsatt nok med klegg i alle varianter, men i betydelig mindre mengder og det er mulig å få seg noen pauser mellom slagene. Og siden vi toget et stykke hadde vi nå allverdens tid til å nyte fjellet, turen og finværet før neste depotstopp. Vi gikk mot Almdalshytta, men fant oss heller et fint vann å telte ved. Her tok Arne sin jomfrufangst med stang i ferskvann, noe som resulterte i et stort Arneglis og en fjellørret på nærmere 1,5kg! Det foregikk omtrent slik: Jeg satt i teltet og gjorde det klart for natten. Middagen var inntatt og Arne skulle bare kaste noen kast før tannpussen. Plutselig hører jeg et plask, så hørte jeg Arne rope "CONNIE!!". Arne har jo hivi ut snøre både her og der, men i to måneder har det ikke ført til napp engang, så jeg trodde det var Arne som hadde falt i vannet. Vannet var ikke særlig dypt, så jeg tok det ganske med ro. Jeg forsøkte heller å rope tilbake, men når jeg ikke fikk svar, fant jeg det best å ta med kamera å komme meg ut. Men Arne sto tørr på land, dog med et digert glis. Han kavet noe voldsomt da.. Det var da jeg så fisken, så stor! Vi danset rundt et par timer av lykke før vi fant ut at vi kanskje skulle sløye og spise den også. Etter å ha kutta av hale og hode, var det fortsatt ikke plass i panna. Heldigvis gikk det akkurat når vi delte fisken på midten i tillegg. Noe fett til å steke den i hadde vi ikke, men pepper i haugevis. For en flott kvelds!

Se på gliset! Se på fisken!

Stolt og meget fornøyd fisker!

Knall kveldsmat!

Arne smilte fra øre til øre hele neste dag også, mens jeg klarte å knuse kompasset i et viltert kleggangrep (jaggu slapp kleggen unna og). Det passet jo innmari bra siden vi akkurat hadde gått inn i et område uten stier og var rimelig avhengig av nettopp dette kompasset. Heldigvis var selve kompasshuset helt og hodene våre blitt godt vant til å tolke og sammenligne kart og landskap. Så da kom vi oss i god behold til Skjelbredtunet, hvor vi igjen fikk erfare gjestfriheten til flotte mennesker. Vi hadde bestilt billigste overnatting, men når vi kom frem og spurte pent om en klesvask, så endte det med at vi fikk bo i en egen stor leilighet til samme pris. Klær fikk vi vaske og sengene ble reid opp til oss, herlig luksus! Dagen derpå fikk vi også skyss til butikken for å fylle på noen tomme matlagre. Tusen takk til Nils og hans svenske kone!

Fint landskap, fint kart, men ingen sti.. Hvor er kompasset?

Turens første skade. Connie fant ut at fjellet var glatt og tok et rundkast, men  revna i buksa var heldigvis verre en skadene. Når såret attpåtil har form som et hjerte, så er det helt okay.

Vi kom oss så i retning Kviltjønna og videre igjen via Nesåvatn, og til slutt hit til Skorovas. Det ble noen flotte dager med stopp stort sett ved hvert eneste vann for bading og fisking (og her er det virkelig mange vann!!). Noen fantastisk herlige dager!

Nord-Trøndelag er utrolig flott!!

Fjellvanna er krystallklare og har en temperatur på rundt 20 grader.

Helt greit å være på tur!

Her på Skorovas har vi innlosjert oss på Messa, et veldig trivelig lite overnattingssted. Vi fikk henta depotpakke og handlet massevis av mat på den lokale butikken. Og for en hyggelig velkomst vi fikk! Vi ble ønsket velkommen av ei veldig hyggelig dame, opprinnelig fra Brandbu, som disket opp med gratis is til fjellvandrere. Hun har også hjulpet oss med å få sendt hjemover en pakke og ordnet skyss videre for oss med bussen som kommer med brød (vi venter i spenning på hva det vil si. Brødbuss?). Vi har nemlig nærmere 6 mil foran oss på asfalt som vi ikke har tenkt å forsere til fots.

Skorovas er en gammel gruveby, så da måtte vi utforske hulene.

Barsk villmann.

Nå gleder vi oss stort til å få med oss litt følge igjen, da Line og Torgrim kommer hit til Skorovas i kveld og skal være med oss innover i Børgefjell fra i morgen.